Etter en god stund som prostituert er jeg nå mer og mer på vei mot å bli eks-prostituert. Jeg har i alle fall et stadig sterkere ønske om å slutte, men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Veien ut av prostitusjon er full av flere humper enn jeg liker å kjøre over…

De av dere som har fulgt bloggen min en stund nå vet at det er en bestemt gutt som har opptatt tankene mine ganske mye den siste tiden. Vi er fortsatt bare venner, men jeg får masse oppmerksomhet, kos, massasje og gaver, og siden det hele har en ganske flørtende undertone er det fortsatt mulig at det blir noe mer. Jeg klarer derimot fortsatt ikke tro at han kan være interessert i meg, så jeg lar være å ta initiativ av frykt for at jeg har lest signalene helt feil og dermed vil sabotere vennskapet som har blitt ganske nært den siste tiden. Etter han kom inn i bildet har det derimot gradvis blitt vanskeligere å selge sex. Det å selge sex var helt greit når jeg ikke var forelsket. Da var det jo bare meningløs sex som jeg til og med kunne nyte. Når man blir forelsket i noen blir ting derimot litt annerledes. Jo mer tid jeg tilbringer med en snill gutt som behandler meg såpass bra, selv om det kanskje bare er ment vennskapelig fra hans side, jo vanskeligere blir det av en eller annen grunn å skulle selge sex. Jeg tror det handler om at jeg stadig mer ønsker å ha sex med ham, og kun ham, og ikke med kundene. Det har blitt en stadig større del av meg som har ønsket at jeg kunne se på sex som noe spesielt slik mange som ikke selger sex gjør, og med ham tror jeg det kunne blitt nettopp det. I alle fall har det utviklet seg i den grad at jeg tar meg selv i å ønske at jeg var et helt annet sted under sexen, selv når jeg får besøk av de kundene jeg vanligvis liker å ha kontakt med. En mentalt fraværende prostituert er ikke en særlig god prostituert egentlig!

I tillegg begynner jeg å bli redd for at han jeg liker av en eller annen grunn skal få vite om bijobben min. Jeg vet at han ikke vurderer jenter som er lette på tråden som kjærestemner nemlig. Jeg har riktignok vært flink til å resirkulere kunder slik at det totale antallet kunder fortsatt er under 20 totalt, noe som gjør at jeg har færre hakk i sengestolpen min enn mine uprostituerte venninner, men det begynner å bli nok likevel. Jeg er ganske sikker på at kundene ikke har stort mer lyst til at dette skal komme ut enn det jeg gjør, men jeg klarer likevel ikke å slutte å bekymre meg for at dette av en eller annen grunn skal komme den jeg liker for øre. Av disse kundene er det ikke nok av dem som ønsker hyppige treff til at jeg klarer å få økonomien til å gå rundt, og dermed blir det til at jeg har nødt til å lete etter nye kunder, noe jeg synes blir stadig skumlere….  

Det virker nemlig som menn nå tror at forbudet mot sexkjøp har blitt innført (så vidt jeg vet har det ikke blitt det enda, men rett meg gjerne om jeg tar feil), for i alle fall har etterspørselen etter mine tjenester sunket ganske mye. Dermed blir det vanskeligere for meg å finne nye kunder som jeg samtidig opplever som trygge, og av den har jeg vært nødt til å ta til takke med et par kunder jeg vanligvis ikke ville ha truffet. Den ene påstod for eksempel at han var 45 år, men da han kom på døra viste han seg å være i alle fall minst 75, og den andre likte såpass voldelig/røff sex at jeg nesten ble redd av det hele. Hadde jeg hatt god etterspørsel kunne jeg ha avvist den første i døra og den andre så snart han sa hva han ønsket å gjøre, men siden etterspørselen har blitt såpass lav og jeg trengte penger til mat var det ikke stort annet å gjøre. De snille, hyggelige familiemennene som bare ønsker seg et lite nypp med vanlig sex har altså i stor grad forsvunnet. Når forbudet blir endelig innført vil jeg ikke tenke på hvordan det blir, og jeg håper jeg får en skikkelig kundekrets slik at jeg slipper å risikere sånt noe igjen hvis jeg fortsatt driver med dette når den tid kommer.

Når en kunde kommer føler jeg meg også veldig presset til å ha sex. Jeg tør rett og slett ikke si nei dersom jeg av en eller annen grunn ikke har lyst å ha sex, som i tilfellet med han ovenfor som viste seg å være altfor gammel til at jeg ble særlig opphisset av det. Det var riktignok ikke så ille som fryktet, noe som sikkert lover godt til jeg selv blir gammel, men jeg tror jeg kan love at det er ikke mange jenter i tyveårene som synes det er moro å ha sex med noen som er et halvt århundre gamlere enn en selv! Siden jeg ikke klarer å si nei hvis jeg ikke ønsker å gjøre noe (selv om jeg alltid er flink til å insistere på kondombruk) synes jeg også hele sexsituasjonen blir litt vanskelig. I alle fall nå som jeg heller ønsker å være sammen med han jeg er betatt av enn selv den hyggeligste kunden i verden. Det gikk bra tidligere når jeg ønsket å selge sex og likte det, men forskjellen fra tidligere er jo at jeg i mindre og mindre grad ønsker det som skjer. Da blir det også ikke noe moro, og jeg trives ikke lenger med det jeg gjør i samme grad. Nå er det i beste fall ok.  

I starten var det hele veldig spennende siden det var nytt, jeg tente på det og det var rene drømmejobben siden jeg både kunne ha sex og få betalt for det. Etter hvert som det begynte å bli vanskelig kunne jeg finne på å treffe kunder bare for å la de bruke meg, noe som døyvet tristheten jeg ofte kunne føle. Man kan også få en vanvittig selvbekreftelse etter et sextreff når kunden viser at han setter pris på kroppen din til tross for hva du selv måtte føle om den. Tidligere var altså ikke pengene så veldig viktig, selv om de selvsagt var et element siden jeg ikke hadde sex med tilfeldige gutter på byen i stedet for med kundene. Nå som de positive aspektene holder på å forsvinne er ting annerledes. Gutten jeg har blitt så glad i har vært veldig bra for meg, og har hjulpet til å bygge opp selvfølelsen min i større grad enn at jeg har vært klar over. Jeg klarer nemlig ikke lenger å gi like mye blaffen i hva som skjer med meg, slik jeg kunne i starten av sexsalget. Når man ikke lenger klarer å gi blaffen blir det også mye vanskeligere å skulle selge sex. Man blir på en måte mer konfrontert med risikoen som er forbundet med det man gjør, og det har også ført til at jeg i stadig større grad kvier meg for å ta i mot nye kunder.  

Så hvorfor slutter du ikke bare, spør du sikkert nå. Vel, det er ikke så lett. Man legger seg til et helt annet forbruksmønster når man lever på en normal inntekt sammenlignet med studielån på 6000 kroner i måneden. Jeg har jo for første gang kunnet kjøpt mat uten å måtte vurdere kilosprisen på hver eneste vare, og jeg har faktisk ikke en eneste mangelsykdom lenger siden jeg endelig har hatt råd til et sunt og variert kosthold som ikke bestod av store mengder billig pasta. Riktignok ingen luksus, men et normalt kosthold rett og slett. Generelt forbruk har også økt, men jeg er ganske sikker på at det ikke skal være så vanskelig å kutte ned på i grunn. Problemet er bare at når det blir lite penger på kontoen og man sitter med valget mellom nudler og pasta med ketchup så blir det så altfor, altfor lett å falle tilbake til gamle vaner og svare på en mail fra en kunde. Det er så utrolig enkelt når man vet hvor lite som skal til før jeg har en kunde her og litt etterpå har nok penger til å faktisk klare meg resten av måneden uten å måtte bekymre seg for om man plutselig må til legen og dermed ikke klarer seg likevel.

Jeg må altså ha et økonomisk alternativ til prostitusjon som bijobb ved siden av studiene for at jeg skal kunne klare overgangen til et normalt liv uten å falle tilbake. Nå har posttraumatisk stresslidelsen som oppstod som et følge av voldtektene avtatt nok til at jeg tror jeg skal kunne klare en vanlig jobb dersom jeg kan finne en der jeg ikke trenger å jobbe så veldig tett med mennesker at de merker det dersom jeg får det vanskelig. På grunn av beinskaden min blir jeg også nødt til å finne noe som ikke krever mye gåing, noe som gjør det ekstra vanskelig. Men, jeg har begynt å sende åpne søknader rundt omkring i tillegg til vanlige søknader, så jeg håper at det blir napp før eller senere. Jeg får heller akseptere litt lavere karakterer som et resultat av mindre tid til studering hvis det er det som skal til for å kunne finne en annen måte å tjene penger på. Jeg jobber i alle fall med å finne et alternativ. Før jeg har et reelt alternativ så tror jeg at det kan bli lett å falle tilbake til prostitusjon dersom jeg får økonomiske problemer igjen.

Det er kun noen få kunder som får treffe meg nå, og jeg venner meg til å leve på stadig mindre penger hver måned. Når jeg er med de kundene, som jeg liker veldig godt og liker å ha sex med er det ikke så ille. Da er det faktisk veldig greit, og det blir vanskelig å slippe taket i prostitusjonen likevel. Når det samtidig er en del av meg som også fortsatt gir blaffen i kroppen min og hva som skjer med meg, selv om den delen blir stadig mindre, er det så altfor lett å falle tilbake. I tillegg blir man ganske hektet på spenningen som følger med et vellykket treff, og det er et kick det er vanskelig å gi slipp på.  Det er faktisk veldig greit å selge sex av og til også, det er det som gjør det så utrolig vanskelig å skulle slutte. Hadde det bare vært negativt hadde det jo ikke vært noe problem. 

Jeg er riktignok prostituert enda – men jeg tror jeg er litt nærmere å være eksprostituert for hver måned som går. Jeg tror en ødelagt seksualitet er en forutsetning for å kunne selge sex, og nå som den holder på å bli litt bedre ved at jeg kun ønsker å være nær han jeg er betatt av vil det også bli vanskeligere å treffe kunder. Jeg tror jeg aldri hadde kunnet solgt sex hvis voldtektene ikke hadde skjedd, det blir i alle fall mer og mer klart. Ingenting får en til å føle seg så lite verdt som når man blir så maktesløs som under et overgrep, og det å kunne gi blaffen i seg selv fordi man ikke føler at man fortjener noe er en forutsetning for å kunne klare en slik jobb som det faktisk er å selge sex.  

Vil dette ønsket om å trappe ned eller til og med slutte vedvare hvis jeg på ny havner i vanskeligheter? Tiden vil vise om dette ønsket om å komme meg ut av prostitusjonen bare er midlertidig, eller om jeg vil falle tilbake i samme mønster hvis jeg igjen får det vanskelig økonomisk eller psykisk, eller hvis jeg får behov for å la andre skade og bruke meg for å føle meg bedre slik jeg har gjort tidligere. Jeg tror jeg faller tilbake til sexsalget med mindre jeg finner en annen måte å dekke behovene som prostitusjonen i lang tid har dekket. Den er denne alternative veien jeg nå er på leting etter. Men en ting er sikkert – seksualiteten min holder på å normalisere seg ved at den ikke har lyst å være til salgs lenger, i alle fall ikke i samme grad som tidligere.

(Alle skrivefeil i dette innlegget: Poff med dere. Klokka er snart halv fire på natta, og jeg er knapt våken.)

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en god stund som prostituert er jeg nå mer og mer på vei mot å bli eks-prostituert. Jeg har i alle fall et stadig sterkere ønske om å slutte, men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Veien ut av prostitusjon er full av flere humper enn jeg liker å kjøre over…

De av dere som har fulgt bloggen min en stund nå vet at det er en bestemt gutt som har opptatt tankene mine ganske mye den siste tiden. Vi er fortsatt bare venner, men jeg får masse oppmerksomhet, kos, massasje og gaver, og siden det hele har en ganske flørtende undertone er det fortsatt mulig at det blir noe mer. Jeg klarer derimot fortsatt ikke tro at han kan være interessert i meg, så jeg lar være å ta initiativ av frykt for at jeg har lest signalene helt feil og dermed vil sabotere vennskapet som har blitt ganske nært den siste tiden. Etter han kom inn i bildet har det derimot gradvis blitt vanskeligere å selge sex. Det å selge sex var helt greit når jeg ikke var forelsket. Da var det jo bare meningløs sex som jeg til og med kunne nyte. Når man blir forelsket i noen blir ting derimot litt annerledes. Jo mer tid jeg tilbringer med en snill gutt som behandler meg såpass bra, selv om det kanskje bare er ment vennskapelig fra hans side, jo vanskeligere blir det av en eller annen grunn å skulle selge sex. Jeg tror det handler om at jeg stadig mer ønsker å ha sex med ham, og kun ham, og ikke med kundene. Det har blitt en stadig større del av meg som har ønsket at jeg kunne se på sex som noe spesielt slik mange som ikke selger sex gjør, og med ham tror jeg det kunne blitt nettopp det. I alle fall har det utviklet seg i den grad at jeg tar meg selv i å ønske at jeg var et helt annet sted under sexen, selv når jeg får besøk av de kundene jeg vanligvis liker å ha kontakt med. En mentalt fraværende prostituert er ikke en særlig god prostituert egentlig!

I tillegg begynner jeg å bli redd for at han jeg liker av en eller annen grunn skal få vite om bijobben min. Jeg vet at han ikke vurderer jenter som er lette på tråden som kjærestemner nemlig. Jeg har riktignok vært flink til å resirkulere kunder slik at det totale antallet kunder fortsatt er under 20 totalt, noe som gjør at jeg har færre hakk i sengestolpen min enn mine uprostituerte venninner, men det begynner å bli nok likevel. Jeg er ganske sikker på at kundene ikke har stort mer lyst til at dette skal komme ut enn det jeg gjør, men jeg klarer likevel ikke å slutte å bekymre meg for at dette av en eller annen grunn skal komme den jeg liker for øre. Av disse kundene er det ikke nok av dem som ønsker hyppige treff til at jeg klarer å få økonomien til å gå rundt, og dermed blir det til at jeg har nødt til å lete etter nye kunder, noe jeg synes blir stadig skumlere….  

Det virker nemlig som menn nå tror at forbudet mot sexkjøp har blitt innført (så vidt jeg vet har det ikke blitt det enda, men rett meg gjerne om jeg tar feil), for i alle fall har etterspørselen etter mine tjenester sunket ganske mye. Dermed blir det vanskeligere for meg å finne nye kunder som jeg samtidig opplever som trygge, og av den har jeg vært nødt til å ta til takke med et par kunder jeg vanligvis ikke ville ha truffet. Den ene påstod for eksempel at han var 45 år, men da han kom på døra viste han seg å være i alle fall minst 75, og den andre likte såpass voldelig/røff sex at jeg nesten ble redd av det hele. Hadde jeg hatt god etterspørsel kunne jeg ha avvist den første i døra og den andre så snart han sa hva han ønsket å gjøre, men siden etterspørselen har blitt såpass lav og jeg trengte penger til mat var det ikke stort annet å gjøre. De snille, hyggelige familiemennene som bare ønsker seg et lite nypp med vanlig sex har altså i stor grad forsvunnet. Når forbudet blir endelig innført vil jeg ikke tenke på hvordan det blir, og jeg håper jeg får en skikkelig kundekrets slik at jeg slipper å risikere sånt noe igjen hvis jeg fortsatt driver med dette når den tid kommer.

Når en kunde kommer føler jeg meg også veldig presset til å ha sex. Jeg tør rett og slett ikke si nei dersom jeg av en eller annen grunn ikke har lyst å ha sex, som i tilfellet med han ovenfor som viste seg å være altfor gammel til at jeg ble særlig opphisset av det. Det var riktignok ikke så ille som fryktet, noe som sikkert lover godt til jeg selv blir gammel, men jeg tror jeg kan love at det er ikke mange jenter i tyveårene som synes det er moro å ha sex med noen som er et halvt århundre gamlere enn en selv! Siden jeg ikke klarer å si nei hvis jeg ikke ønsker å gjøre noe (selv om jeg alltid er flink til å insistere på kondombruk) synes jeg også hele sexsituasjonen blir litt vanskelig. I alle fall nå som jeg heller ønsker å være sammen med han jeg er betatt av enn selv den hyggeligste kunden i verden. Det gikk bra tidligere når jeg ønsket å selge sex og likte det, men forskjellen fra tidligere er jo at jeg i mindre og mindre grad ønsker det som skjer. Da blir det også ikke noe moro, og jeg trives ikke lenger med det jeg gjør i samme grad. Nå er det i beste fall ok.  

I starten var det hele veldig spennende siden det var nytt, jeg tente på det og det var rene drømmejobben siden jeg både kunne ha sex og få betalt for det. Etter hvert som det begynte å bli vanskelig kunne jeg finne på å treffe kunder bare for å la de bruke meg, noe som døyvet tristheten jeg ofte kunne føle. Man kan også få en vanvittig selvbekreftelse etter et sextreff når kunden viser at han setter pris på kroppen din til tross for hva du selv måtte føle om den. Tidligere var altså ikke pengene så veldig viktig, selv om de selvsagt var et element siden jeg ikke hadde sex med tilfeldige gutter på byen i stedet for med kundene. Nå som de positive aspektene holder på å forsvinne er ting annerledes. Gutten jeg har blitt så glad i har vært veldig bra for meg, og har hjulpet til å bygge opp selvfølelsen min i større grad enn at jeg har vært klar over. Jeg klarer nemlig ikke lenger å gi like mye blaffen i hva som skjer med meg, slik jeg kunne i starten av sexsalget. Når man ikke lenger klarer å gi blaffen blir det også mye vanskeligere å skulle selge sex. Man blir på en måte mer konfrontert med risikoen som er forbundet med det man gjør, og det har også ført til at jeg i stadig større grad kvier meg for å ta i mot nye kunder.  

Så hvorfor slutter du ikke bare, spør du sikkert nå. Vel, det er ikke så lett. Man legger seg til et helt annet forbruksmønster når man lever på en normal inntekt sammenlignet med studielån på 6000 kroner i måneden. Jeg har jo for første gang kunnet kjøpt mat uten å måtte vurdere kilosprisen på hver eneste vare, og jeg har faktisk ikke en eneste mangelsykdom lenger siden jeg endelig har hatt råd til et sunt og variert kosthold som ikke bestod av store mengder billig pasta. Riktignok ingen luksus, men et normalt kosthold rett og slett. Generelt forbruk har også økt, men jeg er ganske sikker på at det ikke skal være så vanskelig å kutte ned på i grunn. Problemet er bare at når det blir lite penger på kontoen og man sitter med valget mellom nudler og pasta med ketchup så blir det så altfor, altfor lett å falle tilbake til gamle vaner og svare på en mail fra en kunde. Det er så utrolig enkelt når man vet hvor lite som skal til før jeg har en kunde her og litt etterpå har nok penger til å faktisk klare meg resten av måneden uten å måtte bekymre seg for om man plutselig må til legen og dermed ikke klarer seg likevel.

Jeg må altså ha et økonomisk alternativ til prostitusjon som bijobb ved siden av studiene for at jeg skal kunne klare overgangen til et normalt liv uten å falle tilbake. Nå har posttraumatisk stresslidelsen som oppstod som et følge av voldtektene avtatt nok til at jeg tror jeg skal kunne klare en vanlig jobb dersom jeg kan finne en der jeg ikke trenger å jobbe så veldig tett med mennesker at de merker det dersom jeg får det vanskelig. På grunn av beinskaden min blir jeg også nødt til å finne noe som ikke krever mye gåing, noe som gjør det ekstra vanskelig. Men, jeg har begynt å sende åpne søknader rundt omkring i tillegg til vanlige søknader, så jeg håper at det blir napp før eller senere. Jeg får heller akseptere litt lavere karakterer som et resultat av mindre tid til studering hvis det er det som skal til for å kunne finne en annen måte å tjene penger på. Jeg jobber i alle fall med å finne et alternativ. Før jeg har et reelt alternativ så tror jeg at det kan bli lett å falle tilbake til prostitusjon dersom jeg får økonomiske problemer igjen.

Det er kun noen få kunder som får treffe meg nå, og jeg venner meg til å leve på stadig mindre penger hver måned. Når jeg er med de kundene, som jeg liker veldig godt og liker å ha sex med er det ikke så ille. Da er det faktisk veldig greit, og det blir vanskelig å slippe taket i prostitusjonen likevel. Når det samtidig er en del av meg som også fortsatt gir blaffen i kroppen min og hva som skjer med meg, selv om den delen blir stadig mindre, er det så altfor lett å falle tilbake. I tillegg blir man ganske hektet på spenningen som følger med et vellykket treff, og det er et kick det er vanskelig å gi slipp på.  Det er faktisk veldig greit å selge sex av og til også, det er det som gjør det så utrolig vanskelig å skulle slutte. Hadde det bare vært negativt hadde det jo ikke vært noe problem. 

Jeg er riktignok prostituert enda – men jeg tror jeg er litt nærmere å være eksprostituert for hver måned som går. Jeg tror en ødelagt seksualitet er en forutsetning for å kunne selge sex, og nå som den holder på å bli litt bedre ved at jeg kun ønsker å være nær han jeg er betatt av vil det også bli vanskeligere å treffe kunder. Jeg tror jeg aldri hadde kunnet solgt sex hvis voldtektene ikke hadde skjedd, det blir i alle fall mer og mer klart. Ingenting får en til å føle seg så lite verdt som når man blir så maktesløs som under et overgrep, og det å kunne gi blaffen i seg selv fordi man ikke føler at man fortjener noe er en forutsetning for å kunne klare en slik jobb som det faktisk er å selge sex.  

Vil dette ønsket om å trappe ned eller til og med slutte vedvare hvis jeg på ny havner i vanskeligheter? Tiden vil vise om dette ønsket om å komme meg ut av prostitusjonen bare er midlertidig, eller om jeg vil falle tilbake i samme mønster hvis jeg igjen får det vanskelig økonomisk eller psykisk, eller hvis jeg får behov for å la andre skade og bruke meg for å føle meg bedre slik jeg har gjort tidligere. Jeg tror jeg faller tilbake til sexsalget med mindre jeg finner en annen måte å dekke behovene som prostitusjonen i lang tid har dekket. Den er denne alternative veien jeg nå er på leting etter. Men en ting er sikkert – seksualiteten min holder på å normalisere seg ved at den ikke har lyst å være til salgs lenger, i alle fall i samme grad som tidligere.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende